Godt 2015 til alle sammen, vi håper det nye året deres blir fullt av lykke og god helse!!

Vi ønsker å starte årets blogginnlegg med vår fortsettelse av Alzheimer's Speaks Radio Talk Show. Vi fortsetter diskusjonen vår mens Lori og Wes gir sine personlige beretninger om hvordan de taklet Alzheimers sykdom da den ble presentert av foreldrene deres. Ser frem til et positivt år med vekst og utvikling ettersom MemTrax fortsetter å tilby et innovativt kognitiv test, nyttige tips om aldring og en aktiv feed for sosiale medier fylt med nyttige, oppdaterte nyheter om hjernehelse.

Lori:

Jeg har et spørsmål til deg. Jeg kjenner mange mennesker i samfunnet demens som helhet er opprørt over at tallene gikk ned, noe av det er at folk er bekymret for at det ikke kom til å bli tatt på alvor, med tanke på behovet for finansiering. Folk er bekymret for det fordi vi hører mer om den Lewybody-demensen og Temporal frontal demens, og den er kanskje ikke under den tittelen og tallene kan virke mindre, men det er bare en annen type demens. Hva er dine tanker om det?

Dr. Ashford:

Jeg tror at det obduksjonsdataene viser, vi ser på folk etter at de døde, er veldig viktig. Jeg tror det er en veldig god ting å se på en persons hjerne for å se hva som faktisk skjedde, Curtis tok allerede opp problemet med at faren min hadde demens, som jeg hadde den uheldige opplevelsen av å se ham fra å ha en veldig god hukommelse til å gradvis miste hans minne. Da han endelig gikk videre, fikk jeg sett på hjernen hans for å se hva som faktisk skjedde.

Det viste seg at han hadde moderat til alvorlig fronto temporal demens, moderat til alvorlig vaskulær demens og mild til moderat Alzheimers sykdom. Han var 88 da han døde og etter hvert som du blir eldre utvikler du flere og flere ting. Han hadde også syklet uten hjelm, så jeg vet at han hadde flere hodetraumer da han falt. Han var også en av de beste drinkerne i San Francisco i flere år, selv om han aldri hadde problemer med det. Han hadde det laveste b-12-nivået jeg noen gang hadde sett, han holdt ikke tritt med b-12-skuddene sine. Saken er at Alzheimers sykdom som deg rapporterte at moren din begynte i 50-årene, bekymringen ved at hun sannsynligvis hadde 2 av APOE 4-genene, med mindre hun hadde et av de sjeldne tidlig-debut-genene. Dette er genene som jeg tror er så viktige for oss å forstå for å se om vi ikke kan forhindre Alzheimers sykdom i det minste hos personer som er under 80 år. De APOE genet koder for et protein som styrer kolesterol, så håndtering av kolesterol, tror jeg, kommer til å være en absolutt kritisk faktor for at vi skal forstå bedre å forebygge Alzheimers sykdom og ikke håndtere det i kroppen, men faktisk håndtere det i hjernen fordi kolesterol er den største komponenten i hjernen. Det er så viktig for oss å vite alle disse tingene, hvis vi eliminerer Alzheimers sykdom vil folk bli eldre og ha andre typer demens, så vi må være bekymret for alle disse tingene.

Lori:

Jeg er enig, jeg er helt enig. Hos moren min ble hun ikke formelt diagnostisert før i midten av 60-årene, fordi det i 10 år bare var litt avføring av hormoner den gang. Da vi endelig fikk testet henne hadde hun 10 spørsmålsprøven, og fordi hun hadde en god dag besto hun så det var ikke tilgjengelig lenger.

Da faren min ble syk, tok vi henne inn for omfattende testing og de tok 2 eller 3 dager med testing og på det tidspunktet var det fryktelig fryktelig fryktelig for henne. Testresultatene kom tilbake; hun hadde mentaliteten til en treåring, ikke slipp henne ut av synet ditt. Det var ganske skummelt og ganske ødeleggende nyheter å få, selv om vi så nedgangen og vi kjente det som en familie og vi følte oss som en familie, men legene var grusomme.

Hvordan vet jeg om jeg har Alzheimers sykdom?

Den gang, som du sa, trenger legene i dag mer utdanning, men den gang var det verre når det gjaldt å prøve å komme til bunns i det. Jeg hører hver dag en historie om folk som går til legen og hvordan de blir behandlet og feildiagnostisert og hvor vanskelig og smertefullt det er for dem å måtte henge der og ikke ha støtten eller å få diagnosen og bli bedt om å komme tilbake og se meg om 9 måneder eller 12 måneder eller her er det nummer til Alzheimerforeningen og det er det. De er bare så overveldet og det er så mye vi må endre.

Det er spennende, jeg er veldig spent på å se de demensvennlige miljøene og næringslivet begynne å dukke opp og demensforkjemperne og det er mer i pressen om det, jeg tror det er store positive ting, jeg vil gjerne se flere positive historier om sykdommen, det er undergang og dysterhet, og det er det som skremmer folk fra å komme ut og bli testet er fordi alt er undergang og dysterhet. Vi må gi folk håp og støtte i prosessen, ellers vil de ikke finne ut av det på grunn av alt det negative knyttet til det. Vi har en lang vei å hakke.